Hulriske

Hvordan skille: Skjær i kjøttet eller brekk av en skive: hulriske gir MELKESAFT — hvit melk som pipler ut med en gang (den kan gråne eller bli grønnlig etter noen minutter, men den ER der). Pluggsopp har ALDRI melkesaft, og skivene blir BRUNFLEKKETE der du trykker på dem — de lar seg dessuten skrape løs fra hatten som en matte. Hulriska har sprøtt kjøtt, klissen grålilla til gulgrå hatt og HUL stilk. Merk at innrullet hattkant IKKE skiller dem: unge risker har det også. Ingen melk og brune trykkflekker: la den stå.

Hvordan skille: To ting kan dømme et funn ute, og begge tar under et minutt. (1) MELKESAFTEN: hulriske gir HVIT melk som pipler fram med en gang og gråner til grågrønn etter hvert som den tørker inn — det kan ta lengre tid enn noen minutter, så det er den HVITE fargen i det melka kommer ut som er testen. Lakrisriske gir VANNKLAR, nesten fargeløs og svært sparsom melk. Skjær i skivene og se snittet mot lyset, eller stryk melka ut på neglen — VANNKLAR melk betyr at funnet er ute — la den stå. Hvit melk utelukker lakrisriske, men frikjenner ingenting: flere andre risker i den samme fuktige granskogen har også hvit melk. Hvit melk betyr bare at du må bestemme arten videre. (2) HATTOVERFLATEN: stryk fingeren over hatten. Hulriske er glatt og KLISSEN i fuktig vær, lakrisriske er TØRR og fløyelsaktig uansett vær. Fargen kan du ikke bruke som eget skille — en bleik, regnvasket hulriske er brunbeige akkurat som lakrisriske. Lukt til slutt, men bare som støtte: lakrisriske lukter sterkt av karri, lakris eller suppeterning, hulriske lukter nesten ingenting. Lukten kan dømme, aldri frikjenne — kjenner du ingen karrilukt, er funnet ikke dermed trygt, for lukten er svakest på fersk, gjennomvåt sopp og sterkest når soppen tørker. Vannklar melk på tørr, filtet hatt — la den stå.