Gråmusserong

Hvordan skille: Se på hatten, og let etter gult. Hos gråmusserong er hatthuden GLATT og KLEBRIG i fuktig vær, med innvokste mørke fibrer som blyantstreker under huden — ikke skjell du kan kjenne med neglen — og den har ofte et gult skjær i skivene og øverst på stilken. Pantermusserong er større og kraftigere, hatten er TØRR og oppbrutt i grove gråbrune SKJELL du kjenner med neglen, og skivene er hvite helt uten gult. Voksested og tid peker samme vei: gråmusserong står i furuskog og annen barskog og er en sein art (september–november, med topp i oktober), pantermusserong står i rik eikeskog og annen edelløvskog og kommer tidligere, med topp i september. Ikke bruk lukt eller smak til å avgjøre dette paret — begge lukter mel og smaker mildt. Ved tvil — la stå.

Hvordan skille: Se på midten av hatten, og let etter gult. Gallemusserong har en tydelig SPISS PUKKEL midt på hatten, også etter at resten har flatet seg ut, og hatten er TØRR og silkeglinsende. Gråmusserong har på det meste en lav, avrundet bule, hatten er GLATT OG KLEBRIG i fuktig vær, og den har et GULT SKJÆR i skivene og øverst på stilken. Gallemusserong har ingen gulfarge noe sted. Lukten peker, men avgjør ikke: gallemusserong lukter ubehagelig og reddikaktig, mens melduft peker mot gråmusserong — eller mot pantermusserong. Smaksprøven kan bare dømme, aldri frikjenne. En bitteliten flis på tungespissen er BRENNENDE SKARP hos gallemusserong — da er hele funnet ute, spytt ut alt og svelg aldri. Men mild og melaktig smak beviser INGENTING: den giftige pantermusserongen smaker også mildt og lukter mel. Er smaken mild, vet du bare at det ikke er gallemusserong — ikke hva du faktisk har. Gult skjær utelukker gallemusserong, men gjør ikke funnet spiselig: gråmusserong må bestemmes positivt på klebrig hatt og blyantstreker, ellers står den. Ser du ETT ELLER FLERE av disse — gjerne stor og kjøttfull (opptil 15 cm), tørr hatt oppbrutt i mørkere gråbrune skjell, skiver helt hvite uten gult, eller rik eikeskog og annen edelløvskog — la den stå. Da kan det være pantermusserong, som gir voldsom og langvarig magesyke.

Hvordan skille: Se etter FLEKKENE først: såpemusserong får RØDBRUNE TIL LAKSROSA flekker over hele soppen med alderen, og der du skjærer eller skraper i stilkbasen. Gråmusserong får bare gulaktige toner i skiver og stilk, aldri rosa. Merk at unge såpemusseronger ennå kan være uflekkete — finner du ingen rosa toner, har du derfor ikke bevist noe. Lukt deretter: såpemusserong lukter tydelig SÅPE eller gammel oppvaskklut når du knuser skivene. Melukten hos gråmusserong er svak og upålitelig — fravær av såpelukt beviser IKKE at du har gråmusserong. Se til slutt på hatten: gråmusserong er grå til gråfiolett med nesten svart midte og tydelige svarte, BLYANTAKTIGE STREK ut mot kanten, og hatten er KLISSEN i fuktig vær. Såpemusserong er matt og tørr, uten slike strek. Ved tvil — la stå.

Hvordan skille: Se på GRUNNFARGEN i hatten. Gråmusserong er GRÅ til gråfiolett med nesten svart midte og tydelige svarte, BLYANTAKTIGE STREK ut mot kanten, og hatten er KLISSEN i fuktig vær. Brungul musserong har GULBRUN til orangebrun grunnfarge med brunlige fibrer og mørkere brun midte, ofte med orange til rødlige toner, og hatten er TØRR og matt uten blyantstrek. Er bunnfargen gul, brungul eller orangebrun, har du ikke gråmusserong. Merk at GULNINGEN I SKIVEKANTEN IKKE SKILLER DEM — begge har den, og begge gulner på stilken, så de trekkene kan du ikke bruke. Og pass på: MELUKTEN SKILLER DEM HELLER IKKE — begge lukter mel. Har du lært at melukt betyr gråmusserong, holder ikke den regelen her. Det eneste som skiller dem i felt er fargen og overflaten på hatten. Ikke smak deg fram heller: brungul musserong er mistenkt giftig, og mild smak frikjenner ingen musserong. Motsatt vei gjelder like fullt — en grå hatt alene gjør ikke funnet til gråmusserong, for flere grå musseronger er giftige. Ved tvil — la stå.