Krittøsterssopp
Pleurocybella porrigens
Hvordan skille: Se på VEDEN først: krittøsterssopp vokser på BARVED — morkne stubber og røtter av gran og furu. Blågrå østerssopp står så godt som alltid på LØVVED: osp, bjørk, bøk og selje.
Men substratet alene er IKKE nok, for det finnes en tredje art. Bjørkeøsterssopp (Pleurotus pulmonarius) er blek til nesten hvit, står på Normlisten som spiselig, og selv om den stort sett tar løvved, forekommer den også på bartrevirke. Regelen «hvit sopp på granstubbe, altså bjørkeøsterssopp» er derfor ikke vanntett — og den feilen går den farlige veien.
Kjenn derfor på KJØTTET. Det er det sikreste skillet i felt: krittøsterssopp er TYNN, MYK OG SKJØR, nesten gjennomskinnelig i kanten, og har ingen egentlig stilk — bare et smalt festepunkt mot veden. Begge Pleurotus-artene er tykkere og fastere, med en kort, kraftig stilkstump i siden.
Se så på FARGEN, og særlig på SKIVENE: krittøsterssopp er KRITTHVIT OVER DET HELE, også skivene, og gulner bare svakt med alderen. Blågrå østerssopp har grå, gråbrun, blågrå eller beige hatt. Bjørkeøsterssopp er blekere enn den, men har en mer KREMGUL tone i hatt og skiver — ikke den kritthvite.
Ikke bruk smaken eller lukten til å frikjenne. Krittøsterssopp er mild og lite karakteristisk, akkurat som østerssoppene. Skarp eller bitter smak dømmer et funn ute, men MILD SMAK AVGJØR INGENTING — det er nettopp den milde soppen som bærer nyre-merknaden.
Har du nyresykdom, går til dialyse, eller er usikker på nyrefunksjonen din: la den kritthvite stå. Ved tvil — la stå.
